2. Når det ikke finnes bindende satser – krav til prisopplysning
Næringsdrivende leger er avhengig av godtgjøring fra oppdragsgiver også for attester og erklæringer som faller utenfor disse gruppene. Dette kan være for eksempel pasienten selv, arbeidsgiver eller offentlige instanser.
2.1 Elementer i prisfastsettingen
Utarbeidelse av erklæringer bør prissettes i forhold til:
Medgått tid (herunder både skriving og evt klinisk undersøkelse)
Kompetanse (spesialistkompetanse eller annen særskilt kompetanse)
Evt. nødvendig utstyr/ forbruksmateriell
Driftsutgifter i praksis
Evt. ekspedisjonskostnader
Attestasjonsarbeid vil kunne omfatte undersøkelse av pasienten, innhenting av supplerende opplysninger, kontakt med tredjeperson, samt medgått tid til å utarbeide attesten. For leger som er næringsdrivende, er det naturlig å legge til grunn at inntekten av attestasjonsarbeid ikke bør avvike vesentlig fra inntekt som følger av kurativ virksomhet.
Ved utarbeidelse av mindre omfattende attester og legeerklæringer vil det være naturlig å beregne godtgjøringen pr. påbegynt halvtime, eller 15 minutter).
2.2 Prisopplysningsplikt
Prisopplysningsforskriften stiller krav til at det så langt det er praktisk mulig, skal opplyses om prisene for de tjenestene som utføres. Prisinformasjonen skal gis ved prisoppslag eller ved at prisliste er utlagt på venterommet, slik at informasjonen er lett synlig for pasienten.
Prisopplysningsforskriftens krav kan oppfylles ved at det opplyses hva som er den aktuelle timesats, og at fakturering skjer etter medgått tid. Alternativt kan det settes opp standardiserte satser i forhold til den enkelte erklæring og den tid og de ressurser som erfaringsmessig medgår til denne.
Legeforeningen antar at sistnevnte modell i størst grad gir forutsigbarhet for pasientene og forhindrer unødvendig usikkerhet om prisfastsettingen.
Der hvor det ikke er fastsatt forhåndspriser bør avtale inngås før arbeidet påbegynnes. Dette er særlig viktig der hvor det er betydelige myndighetskrav til attestens innhold, men hvor pasienten selv må betale, for eksempel i utlendingssaker.
2.3 Hvem skal betale?
Det er viktig at det avklares hvem som er oppdragsgiver. Dersom ingen spesiell instans har påtatt seg betalingsansvaret, er det alminnelige prinsipp at man må forholde seg til den man avtaler tjenesten med, og innkreve betalingen fra denne.