Etiske regler


Etiske regler for leger

Vedtatt av Den norske legeforenings landsstyre i 1961, med endringer senest i 2015.

I. Alminnelige bestemmelser

§ 1
En lege skal verne menneskets helse. Legen skal helbrede, lindre og trøste. Legen skal hjelpe syke til å gjenvinne sin helse og friske til å bevare den.
Legen skal bygge sin gjerning på respekt for grunnleggende menneskerettigheter, og på sannhet og rettferdighet i forholdet til pasient og samfunn.
§ 2
Legen skal ivareta den enkelte pasients interesse og integritet. Pasienten skal behandles med omsorg og respekt. Samarbeidet med pasienten bør baseres på gjensidig tillit og skal, der det er mulig, bygge på informert samtykke.
Legen har ulike roller som behandler, sakkyndig og forvalter av velferdsgoder. Rollen har betydning for hvordan legen opptrer og for behandling av sensitiv informasjon. Det må skilles tydelig mellom rollene som behandler og sakkyndig. Legen har ansvar for å gi nødvendig og tilpasset informasjon om sin rolle og formålet med kontakten.
§ 3
Pasienten har rett til informasjon om egen helsetilstand og behandling og i alminnelighet rett til innsyn i eget journalmateriale. Pasienten skal informeres i den utstrekning pasienten ønsker det. Opplysninger som kan tenkes å være særlig belastende, skal gis med varsomhet.
§ 4
En lege skal bevare taushet og vise diskresjon overfor det hun/han får vite som lege. Den etiske plikt til taushet og diskresjon kan være mer omfattende enn den lovgitte. Utlevering av informasjon må ha bakgrunn i pasientens underforståtte eller uttrykte samtykke eller i lov.
§ 5
Leger skal ikke utføre aktiv dødshjelp eller assistert selvmord. Det å avslutte eller ikke sette i gang hensiktsløs behandling (behandlingsbegrensing) er ikke å regne som aktiv dødshjelp.
§ 6
Når en pasient trenger rask og nødvendig legehjelp, skal denne ytes så snart som mulig. Plikten til å yte øyeblikkelig hjelp bortfaller dersom legen har sikret seg at annen lege yter hjelp.
En lege kan avslå å ta en pasient under behandling, såfremt denne har rimelig anledning til å få hjelp av en annen lege.
§ 7
En lege må ikke utnytte en pasient hverken seksuelt, økonomisk, religiøst eller på annen måte. En pasients samtykke fritar ikke legen for ansvar. En lege må ikke innlede et seksuelt forhold til en person han/hun er lege for.
§ 8
En lege skal i sin virksomhet ta hensyn til pasientens økonomi og ikke beregne seg urimelige honorarer.
§ 9
En lege skal ved undersøkelse og behandling kun ta i bruk metoder som forsvarlig legevirksomhet tilsier. Metoder som setter pasienten i unødig fare, må ikke benyttes. Dersom legen selv ikke behersker en metode, skal han/hun sørge for at pasienten kommer under annen kyndig behandling.
Legen må ikke gjøre bruk av eller anbefale metoder som savner grunnlag i vitenskapelige undersøkelser eller tilstrekkelig medisinsk erfaring. En lege må ikke la seg presse til å bruke medisinske metoder legen finner faglig ukorrekte.
Ved utprøving av nye metoder skal hensynet til forsøkspersonen være det primære.
§ 10
En lege skal holde sine kunnskaper ved like og stadig sørge for å fornye dem.
En lege bør etter sin kompetanse bidra til utvikling og formidling av den medisinske viten.
§ 11
En lege bør etter sine forutsetninger medvirke til at almenheten og myndigheter får saklig informasjon om medisinske spørsmål. En lege som avgir uttalelse om medisinske spørsmål til media, bør sikre seg adgang til å kontrollere hvordan uttalelsen blir offentliggjort.
§ 12
En lege skal i sin virksomhet ta tilbørlig hensyn til samfunnets økonomi. Unødige eller overflødig kostbare metoder må ikke anvendes.
En lege må ikke inngå forbindelse med den farmasøytiske industri og/eller leverandører av medisinsk utstyr som kan føre til at tilliten til legens faglige vurderinger svekkes.
Legen må bidra til at medisinske ressurser fordeles i henhold til allmenne etiske normer. En lege må ikke på noen måte søke å skaffe enkeltpasienter eller grupper en uberettiget økonomisk, prioriteringsmessig eller annen fordel. Ved mangel på ressurser innen sitt ansvarsområde bør legen melde fra.

II. Regler for legers forhold til kolleger og medarbeidere

§ 1
En lege skal vise kolleger og medarbeidere respekt og skal hjelpe, råde og veilede dem.
§ 2
Dersom en lege oppdager tegn til faglig eller etisk svikt hos en kollega eller medarbeider, bør han/hun først ta det direkte opp med vedkommende. Formen bør være varsom, spesielt overfor studenter og leger under utdanning.
Hvis dette ikke fører frem, bør legen ta saken opp enten med administrativ overordnet, Dnlfs organer eller vedkommende helsemyndighet.
Dersom en lege oppdager tegn på sykdom eller misbruk av rusmidler hos en kollega eller medarbeider, bør han/hun tilby hjelp.
§ 3
En lege bør ta vare på egen helse og søke hjelp dersom denne svikter.
§ 4
En lege må være varsom med å kritisere kolleger og medarbeidere overfor pasienter og pårørende, men må alltid ha pasientens interesse for øye.
§ 5
Offentlig og annen debatt mellom kolleger i medisinske og helsepolitiske spørsmål skal holdes på et saklig plan.
§ 6
Henvisning og tilbakevising av pasienter mellom kolleger må bygge på medisinsk faglige kriterier og pasientens behov for et kontinuerlig helsetilbud.
§ 7
Leger skal kommunisere åpent og tillitsfullt med hverandre. Informasjon mellom leger om pasienter skal være tilstrekkelig rask og omfatte det faglig nødvendige.
§ 8
Henvisningspraksis må ikke styres av personlig økonomiske interesser.

III. Markedsføring og annen informasjon om -legetjenester

§ 1
Markedsføring og annen informasjon om legetjenester kan bare inneholde opplysninger om:
  • virksomhetens lokalisering, åpningstid og administrasjon,
  • praksistype, spesialitet (kfr. § 2 nedenfor) og tittel (kfr. § 3 nedenfor)
  • diagnostiske og terapeutiske metoder
  • priser.
Opplysningene må reflektere medisinsk allment aksepterte og/eller vitenskapelig dokumenterte indikasjonsstillinger og/eller metoder. Opplysningene må ikke inneholde noe som er uriktig eller villedende overfor publikum. Markedsføring som kan skape angst, fordommer eller urealistiske forventninger til helsetjenesten, må ikke forekomme.
Markedsføring eller annen informasjon skal ikke omtale mulige eller forventede resultater av definerte tjenester, eller tjenestenes kvalitet. Det skal ikke benyttes formuleringer som kan gi publikum inntrykk av at man ved å unnlate å benytte de annonserte tjenester kan sette egen eller andres somatiske, psykiske eller sosiale helse i fare.
Markedsføring og informasjon om legevirksomhet må være i overensstemmelse med de intensjoner som fremgår av foranstående.
§ 2
Ved markedsføring av og informasjon om legetjenester skal (d)en medisinsk ansvarlig leges navn fremgå. Denne lege anses ansvarlig for at bestemmelsene i dette kapittel følges.
§ 3
En lege som ikke er godkjent spesialist kan bare markedsføre alminnelig praksis. En godkjent spesialist kan markedsføre sitt spesialfag alene eller sammen med ”alminnelig praksis”. Uten tillatelse av sentralstyret er det ikke tillatt å markedsføre spesialitet i en bestemt sykdom.
§ 4
En lege må bare bruke slike titler og betegnelser som hans/hennes utdanning og stilling berettiger til. Han/hun må ikke bruke titler og betegnelser som kan gi et feilaktig inntrykk av hans/hennes kvalifikasjoner og virksomhet.
§ 5
En lege må ikke drive reklame eller markedsføring for medikamenter eller medisinske forbruksartikler. Omtale i fagligmedisinsk sammenheng i artikler, foredrag o.l., uten vinningsøyemed, er ikke å anse som markedsføring.

IV. Regler for legers utstedelse av attester og -andre legeerklæringer

§ 1
En legeerklæring er en uttalelse fra en lege angående en persons helsetilstand. Legeerklæringer omfatter f.eks. utfylte skjemaer til trygdemyndighetene, attester til forskjellige formål og sakkyndighetserklæringer.
§ 2
En lege skal ikke avgi en legeerklæring dersom han/hun er i tvil om sin habilitet. Dersom legen mener at det saklige grunnlag for å utstede erklæringen ikke er til stede, skal erklæring ikke avgis.
§ 3
En lege skal bygge sine erklæringer på nødvendig innhentet informasjon og på så omfattende undersøkelser som formålet tilsier.
§ 4
En legeerklæring skal gi tilstrekkelig informasjon til å fylle sin hensikt og skal være objektiv og nøytral i sin form. Relevante opplysninger må ikke forties eller fordreies. Erklæringen skal ikke inneholde informasjon som går utover formålet. Når medisinske dokumenter laget for andre formål brukes som vedlegg, skal det i særlig grad tas hensyn til taushetsplikten.
§ 5
Erklæringens adressat, formål, legens forhold til angjeldende person og grunnlaget for legens kunnskaper om personen skal fremgå klart av en legeerklæring. Skriftlige erklæringer skal utformes som et selvstendig dokument og må være datert og underskrevet.
§ 6
Den person som en legeerklæring gjelder har i alminnelighet rett til informasjon om innholdet i en legeerklæring.

Reglement for Rådet for legeetikk

Vedtatt av Den norske legeforenings landsstyre i 1997, med endringer i 1999, 22.5. 2008 og 31.5.2018
§ 1 Formål
Rådet for legeetikk er Den norske legeforenings sakkyndige organ i legeetiske spørsmål.
Rådets avgjørelser er bindende for medlemmene av Legeforeningen, og kan ikke overprøves av de øvrige organer.
§ 2 Rådets virkeområde
Rådets hovedoppgave er å utrede prinsipielle medisinsketiske og legeetiske spørsmål.
Rådet skal rådgi foreningens sentrale organer og medlemmer, samt delta i samfunnsdebatten om medisinsketiske og legeetiske spørsmål.
Rådet behandler klager på leger etter Etiske regler for leger.
Rådet behandler ikke saker som gjelder den faglige delen av medisinsk virksomhet eller juridiske spørsmål. Rådet behandler som hovedregel ikke saker som er, eller skal til, rettslig eller offentlig administrativ behandling.
§ 3 Rådets sammensetning
Rådet for legeetikk består av leder, nestleder og tre øvrige medlemmer, valgt av Legeforeningens landsstyre etter § 4. Det velges to nummererte varamedlemmer, som trer inn ved varig eller antatt langvarig forfall (3 måneder eller mer). Vara kan også innkalles ved behov, men er da ikke stemmeberettiget.
Rådet er vedtaksdyktig med minst tre stemmeberettigede medlemmer.
En av Legeforeningens jurister er sekretær for Rådet.
§ 4 Valg av Rådets medlemmer
Leder, nestleder, tre medlemmer og nummerte varamedlemmer velges av Legeforeningens landsstyre for fire år av gangen.
Sentralstyret oppnevner en valgkomite som fremlegger forslag til sammensetning av Rådet. Rådet bør være sammensatt slik at bredde i kompetanse, interesse og yrkesbakgrunn sikres.
Medlemmer av Legeforeningens sentralstyre kan ikke sitte i valgkomiteen eller i Rådet.
§ 5 Saker til Rådet
Saker kan bringes inn for Rådet av enkeltpersoner, organisasjoner og organer i Legeforeningen. Rådet kan også ta opp saker på eget initiativ.
§ 6 Innledende vurdering
Rådet skal først vurdere om en sak faller inn under dets virkeområde etter § 2 og vedta avvisning eller videre saksbehandling.
Saker som åpenbart ikke hører inn under Rådets virkeområde kan besvares av sekretær og leder.
§ 7 Saksbehandling
Når Rådet vedtar å ta en sak til behandling, skal den eller de saken gjelder, gis anledning til å uttale seg. Saksbehandlingen er som hovedregel basert på skriftlig kontradiksjon. I klagesaker skal klager orienteres om og gis mulighet til å kommentere innklagedes svar. Involverte kan be om å få redegjøre muntlig for saken i møte med Rådet.
Når saken vurderes tilstrekkelig opplyst, fremlegges den for Rådet for vurdering.
§ 8 Uttalelser til Rådet
Medlemmer av Legeforeningen har plikt til å gi forklaring for Rådet for legeetikk. Dersom slik forklaring ikke er mottatt innen angitt frist, kan saken avgjøres basert på den informasjon som foreligger.
Leger er bundet av taushetsplikt, også når de uttaler seg til Rådet.
Klage på lege fra pasient regnes imidlertid som samtykke til at legen kan uttale seg om den konkrete saken, og utlevere opplysninger om pasienten som er nødvendige for å opplyse saken.
Uttalelsene må under alle omstendigheter begrenses til det som er nødvendig for sakens opplysning i Rådet.
Rådet for legeetikk dekker ikke utgifter for involverte i forbindelse med behandlingen i Rådet.
§ 9 Habilitet
Rådets medlemmer skal alltid vurdere egen habilitet i klagesaker, og fratre ved behandlingen om de har særlige bindinger til saken eller de involverte.
Rådet skal ved oppstart av en klagesak informere involverte om navn på Rådets medlemmer, slik at de har mulighet til å be om at et eller flere medlemmer fratrer under sakens behandling. Slik anmodning skal begrunnes. Avgjørelse treffes av Rådet.
§10 Protokoll og offentlighet
Rådet fører protokoll fra Rådets møter. I protokollen gjengis saksbehandling og vedtak.
Det skal fremgå hvem som har vært tilstede, og eventuelt fravær/fratreden.
Protokollen er unntatt offentlighet, men Rådet kan vedta å offentliggjøre vurderinger og vedtak, med unntak av taushetsbelagte opplysninger.
Vedtak om brudd på Etiske regler for leger kap. III er som hovedregel ikke unntatt offentlighet, med unntak av personsensitive og taushetsbelagte opplysninger.
Rådets årsmelding skal offentliggjøres. Enkeltsaker etter kap. I, II og IV skal anonymiseres.
§ 11 Orientering om vedtak
Den som har henvendt seg til eller blitt innklaget for Rådet skal snarest mulig orienteres skriftlig om Rådets vurdering og vedtak i saken.
§ 12 Reaksjoner fra Rådet
Rådet for legeetikk kan:
  • gi kritikk til leger for brudd på Etiske regler for leger.
  • gi pålegg om at kritikkverdige forhold rettes/bringes til opphør.
Ved særlig grove eller gjentatte brudd på Etiske regler for leger, kan Rådet sende saken til Sentralstyret med anbefaling om eksklusjon fra Den norske legeforening.
Rådet kan formidle saker til annet relevant organ, med unntak av taushetsbelagte opplysninger.
§ 13 Vedtektsendringer
Etiske regler for leger og Reglement for Rådet for legeetikk vedtas av Den norske legeforenings landsstyre. Rådet for legeetikk kan fremme forslag til landsstyret om endringer i regelverket og skal være en av høringsinstansene når forslag er fremmet av andre.